I min tid på barneskolen bestod skoletimene av både å høre på læreren, lese, jobbe i grupper og gjøre noe praktisk. I tillegg var det ofte mange fremføringer. Om jeg konseptualiserer denne læringsprosessen, vil du se at først samlet jeg informasjon, så var jeg aktiv i samarbeid med de andre for å prosessere informasjonen, og jeg gjorde noe aktivt for å lære før jeg fremførte for klassen. Å fremføre kan vi kalle deling. Vi deler i dag både på sosiale medier, i en innlevering til lærer og i form av eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Dette kalles ferdighetene for det 21. århundret. Det har blitt skrevet mye om hvilke ferdigheter som er viktige for fremtiden, og mange har laget lister over hva vi bør kunne. Blant disse er det tre ferdigheter som skiller seg ut, og disse har blitt bokas tre deler:
- Informasjons- og kommunikasjonskompetanse – å samle
- Aktiv læring og livslang læring– å lære
- Å leve i verden og presentere – å dele
Å lære er naturlig for oss, og vi gjør det gjennom hele livet. Nå bruker vi større del av livet vårt i det formelle studieløpet enn tidligere, vi har andre verktøy for læring, og forskere vet mer om hvordan vi lærer. Sjelden tenker vi over hvordan vi lærer. Del 2 tar for seg nettopp dette: hvordan du lærer. For skal du bli god til å lære, må du vite dette, og også hva som må til for å lære bedre og mer effektivt. Teksten tar for seg hva kunnskap er, og hvordan du best kan lære sammen med andre. For å lære må du jobbe med stoffet, og derfor vil du finne en del om å skrive og å reflektere seg til læring.
For å bli god på noe må du forstå hva du skal gjøre, og du må øve. Slik er det også i læringsarbeid. Du må vite hva målet er, og hvordan du skal lære for å komme dit. I denne delen skal vi se på selve læringsarbeidet: Hva er kunnskap? Hvordan lærer vi? Hvordan bør du jobbe for å få best mulig resultat?
Teoretikere trodde lenge at all læring foregår bare inni hodet vårt. Blant annet derfor har elever de siste hundre årene måttet sitte stille og arbeide alene på hver sin pult og har blitt testet individuelt. Hjemme har foreldre fulgt opp med å stille opp et arbeidsbord på barnerommet der lekser skal gjøres. Å skaffe seg en utdannelse har vært og er viktig i vårt samfunn fordi skolegang og kunnskap kan gi oss en trygg jobb og et meningsfullt liv. De siste hundre årene har hver generasjon klatret noen trinn videre på utdanningsstigen. Læring avler læring, og jo mer man kan, desto lettere er man i stand til å lære mer. En beslektet hypotese er at formell utdanning gir ferdigheter som setter en i stand til å lære mer. Mange tenker derfor at det er i skolen vi lærer – ikke på fritiden. Uformell kunnskap verdsettes i mindre grad, blant annet fordi den er så tungvint å måle. Sannheten er at mange lærer langt mer på fritiden enn i skolen. Vi har i dag tilgang til hele verdens kunnskapsbase med et tastetrykk. Lurer vi på noe, slår vi det opp. Hadde det vært slik at læring var en ensom aktivitet, og at alt skal læres i skolen, hadde vi ikke lært noen ting de første årene av vårt liv, før vi begynner på skolen.
Ved å høre på en god foreleser settes hjernen i gang, og vi bruker hjernen aktivt og kobler det vi kan fra før, med den nye informasjonen. Vi har da en god forutsetning for at all den informasjonen vi mottar, kan bli kunnskap. Dette tror jeg er en av grunnene til at opplæringsfilmer og forelesninger på YouTube har blitt så populært. Gode forelesere engasjerer, og via Internett har vi tilgang til vanvittig mange i nær sagt alle fagfelt. Når du i etterkant av en forelesning bearbeider stoffet gjennom å gjøre noe aktivt, bygger du kunnskap. Motsatt gir det å høre på en lite engasjerende forelesning, eller lese noe du ikke har forutsetninger for å forstå faglig, dårlige forutsetninger for læring. Dette setter ikke i gang dine indre aktiviteter i hjernen, og du klarer ikke å skape bilder i hodet ditt slik at du kan koble gammelt og nytt.