Det er viktig at du tar i bruk chatboter, for er det en ting som er sikkert så finnes disse på alle mulige arbeidsplasser i fremtiden.
En chatbot kan stillasbygge rundt ditt læringsarbeidet. Det betyr at den kan fortelle deg det du ikke forstår og den kan hjelpe deg å strukturere ditt arbeid. Den er alltid tilgjengelig og kan være din personlig læringsassistent for å hjelpe deg med, eksempelvis, å:
utvikle innhold sammen med deg
differensiere lærestoffet for deg
vurdere og gi deg tilbakemelding
veilede deg,
idémyldre
gjøre operasjonelle og administrative oppgaver
utvikle ferdigheter og kunnskap som senere kan bli kompetanse
Når vi sier utvikle innhold trenger ikke dette være innholdet til en tradisjonell tekst. Det kan være en film, podcast, idé, konsept, problemløsning osv.
Når vi sier differensiere lærestoffet for deg kan det være at den skriver om en tekst for deg som du syns var vanskelig å forstå, eller den forklarer et begrep for deg som du ikke forstår, eller lignende.
Når vi sier vurdere og gi deg tilbakemelding kan det være rundt din forståelse av noe, altså at du forklarer hvordan du forstår noe, og den kan fortelle deg om du forstår det litt, mye eller ikke i det hele tatt. Du kan be om en vurdering eller en tilbakemelding på tradisjonell tekst, eller en idé og ulike problemstillinger du plundrer med. Men det kan også være at du har kommet opp med et konsept som du vil drøfte med noen eller en problemløsning du har osv. Chatboter er gode til å komme med veiledning.
Når vi sier idemyldring kan det være nærmest til hva som helst som innhold til en tekst du skal skrive, ideer til ulike tekster, ulike problemstilling, ulike perspektiver i et konsept, mulige problemløsninger, ulike strukturer osv.
Når vi sier at de kan hjelpe deg med å gjøre operasjonelle og administrative oppgaver tenker vi på kjedelige ting som å sortere og organisere data, lage (tids)planer, analysere og oppsummere store tekstvolumer, hjelpe til med å skrive rapporter eller søknader, oversette tekster, samt korrigere grammatikk og stil i tekster, lage quiz-spørsmål, å gi raske svar på vanlige forespørsler, hjelpe til med grunnleggende dataanalyse eller statistikk og hjelpe til med å strukturere og formulere e-poster.
Når vi sier at den kan hjelpe deg med kompetanseutvikling så er dette siste steget i noe. Du må først få noen ferdigheter i eksempelvis et fag og noe kunnskap og når du utvikler flere ferdigheter og mer kunnskap kan vi på et gitt punkt si at du har utviklet kompetanse. Denne læringsassistenten vil kunne hjelpe deg i dette arbeidet.
Vi leser ofte at chatboter kan hjelpe deg til å jobbe mer effektiv, men min påstand er at de også kan hjelpe deg til å jobbe ueffektivt. Dette fordi det kommer an på om chatboter forstår hva du prøver å gjøre. Du må fortelle den nøyaktig hva du vil at den skal gjøre. Og det har jeg forklart i den nye utgaven av boken Digital studieteknikk for studenter.
Språkmodeller er eksperter på språk. De er trent på et enormt tekstmateriale fra Internett, hvor de lærer å gjenkjenne og etterligne den underliggende strukturen og konteksten og de mønstrene som finnes i ulike språk og tekster. De beregner statistisk sannsynligheten for hva det neste ordet i en setning er på ulike språk, men de arbeider også med syntaks og sammenheng på tvers av setninger og avsnitt for å genere sammenhengende og relevante svar. Dette gjør at modellene evner å forfatte tekster innenfor et nærmest ubegrenset spekter av emner og sjangere. De genererer nytt innhold hver gang og de har uendelig med funksjoner – derfor kommer ingen av dem med bruksanvisning.
Chatboter bruker språkmodeller, men de store og mest kjente, som ChatGPT og Bing Chat, bruker også bildegenererende modeller; de kan der- for generere tekst og bilder. Bildegenererende modeller har blitt trent ved å analysere et enormt antall bilder. Skal en modell klare å skille en sebra fra en hest, kreves det millioner av bilder av begge arter. I tillegg har mennesker moderert både språkmodeller og bildemodellers, men dette er ressurskrevende og skjer i mindre grad. Om du ber om en rosa sebra, vil bildegeneratoren komme opp med en slik, og ikke en hest. Dette skyldes at modellen har lært seg å skjelne mellom de to, og kan gjøre en selvstendig vurdering om hvilket dyr og hvilken farge den skal benytte for å imøtekomme forespørselen din.
De mest kjente og brukte språkmodellene i dag er GPT-modellene. Det er spesielt to modeller som er mye brukt: GPT-3.5 og GPT-4. Den første er trent på om trent 45 terabyte med data, som skulle tilsvare omtrent 3735 millioner sider med tekst. GPT-4 er 100 ganger så stor, så den er i stand til å generere mer komplekse og varierte svar.172 Den har også bedre evne til å forstå konteksten rundt en oppgave du gir, og den kan analysere og forstå de ulike delene av en tekst og dennes sammenheng, slik at den kan gi mer nøyaktige og relevante svar. En annen forbedring er evnen til å generere lange sammenhengende tekster. GPT-3.5 skriver svar på opp til omtrent 3 000 ord, mens GPT-4 kan svare med mer enn 25 000 ord. GPT-4 kan identifisere sammenhenger mellom setninger og avsnitt som går langt tilbake i teksten, noe som gir mer naturlige og sammenhengende svar. Den er også i stand til å generere mer avansert og variert tekst i temaer og sjangere den ikke har blitt spesielt trent på. GPT-4 er på mange måter en kognitiv teknologi og kapabel til å utføre en del kognitive aspekter på nærmest menneskelig nivå.173 Men GPT-3.5 og GPT-4 har dårlig med minne, da de kun husker én samtale om gangen. Det betyr at du eksempelvis kan laste opp tekst og ha en samtale om denne, men i en ny samtale vil alt være glemt. Dette og mer til kan du lese om i min nye bok Digital studieteknikk
Du legger igjen spor etter deg hver gang du bruker internett. Google, for eksempel, «lærer seg hvem du er» gjennom å ta vare på informasjon om deg som: hva du pleier å søke på, hva du pleier å gjøre på nett og den henter personlig informasjon du legger fra deg om hvem du er på forskjellige steder. Det er det de kaller «big data». Du har gjort noen valg og da er det dataspor som blir lagret til en annen gang, eller selges til andre[1]. Det er avslørt en sjokkerende mengde personlig informasjon om oss, slik som våre interesser, familieforhold, legning, venner, bekjente, politisk orientering, medisinske tilstander, kortinformasjon og mer. Denne informasjonen er nåtidens «olje» for markedsførere, ondsinnede hackere og kriminelle. Alle sammen ville sette stor pris på å få fatt i dine private søkedata. Noen aktører vet mer om deg enn andre. I dag lever vi i en verden der digitalt medieinnhold mer eller mindre er personalisert, det vil si at informasjon tilpasses deg og meg basert på våre dataspor. Det er for eksempel bevist at ved det amerikanske presidentvalget i 2016 ble det gitt politisk reklame direkte til brukere på nett på bakgrunn av slike data[2]. Dette vil bli den nye hverdagen.
Ifølge Googles egen personvernerklæring lagrer de ikke bare hva du har søkt etter, men også hva slags enhet du bruker, serienummeret til enhetene, hvilken operatør du bruker, IP-adresse og GPS-posisjon. Bruker du Gmail, vil Google også analysere epostene dine. Fordi vi nå bruker mobiltelefoner og ikke bare datamaskiner pønsker eksempelvis Google fort ut om du reiser samme sted hver dag, og antar derfor at du jobber på dette stedet. Dette kommer i tillegg til den informasjonen du eventuelt aktivt har forsynt Google med ved å fylle ut din eventuelle profil. Om du ikke har fylt ut dette, gjør Google en kvalifisert gjetning basert på aktiviteten din[3]. Et annet eksempel er om du søker etter en plass på Google Maps, vil Google vise deg hvor lang tid det tar å reise dit fordi den vet hvor du er etter at du har godtatt at mobilen sier hvor du er til enhver tid. Vi er selv med på å filtrere innholdet for oss på nett – om enn indirekte og ofte ubevisst.
Hvordan kom vi hit? At noen som vi ikke vet hvem er vet mer om oss enn vi er klar over selv? Det er flere kompliserte årsaker som det ikke her er plass til. I starten var årsaken at søkemotorer strebet etter å gi så gode svar for deg personlig som mulig. I 2005 innførte Google såkalt personalisert søk. Det betyr at de begynte å lagre mye mer data om deg. Søkeresultater gir deg individuelle svar relatert til din personlige profil. I praksis betyr det at to identiske søk kan gi forskjellige søkeresultater på to forskjellige maskiner til to forskjellige mennesker. Dette betyr at du faktisk kan få andre svar enn de din venn får. Ideen er at sjansen for å treffe rett på svaret ditt er større når søkemotoren «kjenner deg»[4]. Vi kaller dette «filterboblen». Det er ikke bare Google som gjør dette, også de fleste andre søkemotorer og sosiale medier gjør dette. Vi får se det algoritmene, alts de matematiske beregningene, tror vi vil se på bakgrunn av våre tidligere valg og søk, og ikke nødvendigvis det vi trenger [5]. Filterboblen er en utfordring for demokratiet og ikke minst en utfordring for studenter som skal lære nye fag.
Internett er egentlig bare en teknisk infrastruktur som er styrt av matematisk-logiske regler. Disse reglene er ikke hentet fra et lovverk, men algoritmer i datakoder laget av programmerere. Algoritmer er en fremgangsmåte eller instruksjoner for å løse forskjellige oppgaver. Det er algoritmer som gjør at Google vet at du søkte på sommerkjole og pyramidene. Det er også algoritmer som sier at «andre som har kjøpt dette produktet – har også kjøpt disse produktene» når du er inne i en nettbutikk. Det er algoritmer som bestemmer om jeg får se feriebildene til min venninne på Facebook eller fisketuren til min fetter, ofte ut i fra hvem jeg har mest med å gjøre gjennom interaksjon som chat, kommentarer og likes. Det er også algoritmene som bestemmer hvor relevant noe er, dvs. hvilken informasjon som til enhver tid fortjener vår oppmerksomhet. Vi kan si at algoritmer er produktive, i den forstand at de er med på å konstruere en bestemt framstilling av verden. En framstilling som er nøye planlagt gjennom klart definerte beregninger. Dette er et økende demokratisk problem. Et demokratisk frihetsbegrep innebærer tilgang på relevant informasjon for å kunne ta rasjonelle valg og felles beslutningsprosesser. Flere og flere roper nå et varsku for både demokrati og våre muligheter for kunnskapstilegnelse. De påpeker at ved å kombinere alle disse filtrene, alle disse algoritmene, så får vi det vi kaller for en filterboble, vårt eget begrensede informasjonsunivers. Det er problematisk at vi ikke selv får bestemme hva vi vil ha av informasjon, og at vi ikke vet hva som blir filtrert bort. Algoritmene har blitt de nye portvaktene for informasjon laget av uidentifiserbare programmerere. De erstatter tradisjonelle portvakter som redaktører og journalister, som tross alt er identifiserbare personer. I en verden der informasjon tilpasses og justeres hver enkelt, finnes det noen garanti for at vi har et felles utgangspunkt for en demokratisk diskusjon[6]?
[1] Datamining – eller å borre etter data er den nye ”oljen”. Alt fra helt ufarlig informasjon om deg til personlig informasjon er til salgs ute på markedet. Du bruker ”gratis” programvare og betaler med din informasjon. Dette sier du ja til du når du huker av for at du godtar avtalevilkår når du melder deg inn steder eller oppretter en e-postadresse.
[4] Dette kan du lese mer om hvis du søker på ”big data”. I dag samles enorme mengder informasjon om alle mennesker i hele verden i store databaser. Denne fragmenterte informasjonen kjøpes og selges som varer. Google har egne databaser, fordi ”alle bruker Google” og de har vært tidlig ute med Gmail (du logger deg på).
TONE er en liste med spørsmål som vil hjelpe deg til å kunne kontrollere informasjonsfunn på Internett. Du skal ikke gå rundt og huske alle spørsmålene, de faller seg som regel ganske naturlig. Listen er heller ikke ment å være utømmelig, men veiledende.
Informasjonskompetanse må du ha uansett medie.
Troverdighet (ekthet):
Er den ekte? Er kilden det den gir seg ut for å være?
Er den fullstendig, eller har den mangler?
Er det en primærkilde (original form), eller er den gjengitt?
Hvem er forfatteren? Finnes det informasjon om hvordan forfatteren kan kontaktes? Hva er forfatterens kvalifikasjoner, som f.eks. utdanning, stilling og posisjon? Er forfatteren anerkjent og betraktet som kunnskapsrik på fagfeltet?
Objektivitet:
Er kilden nøytral?Er det forfatterens hensikt å overtale, overbevise eller selge noe?
Finnes det interessekonflikter? Har enkeltpersoner eller (kommersielle) organisasjoner med tilknytning til kilden interesse av at informasjonen presenteres på en spesiell måte?
Hvem eier nettstedet der kilden er lagt ut?
Hvilke kilder bygger teksten på?
Er tekstens hovedhensikt å informere? Er informasjonen balansert eller ensidig? Har den tatt med motargumenter?
Nøyaktighet:
Finner du slurv? Finnes det grammatikalske eller ortografiske feil?
Når ble kilden publisert og sist revidert?
Består informasjonen av fakta eller av meningsytringer? Er informasjonen omfattende, detaljert og eksakt?
Har publikasjonen en kildeliste?
Er argumentasjonen saklig og konsistent? Kan informasjonen bekreftes av minst to andre kilder? Har uavhengige eksperter kvalitetsvurdert informasjonen før den ble publisert?
Egnethet:
Finner du de svarene du trenger til din oppgave?
Er dette informasjon du faktisk trenger til din problemstilling?
Hvilket emneområde dekker kilden?
Er emneområdet relevant for ditt informasjonsbehov?
Er dette en vitenskapelig publikasjon beregnet på akademikere eller andre som er kunnskapsrike på fagfeltet?
Er dette en kilde skrevet for folk uten spesiell kunnskap om fagområdet?
Det å jobbe i etapper har mange funnet effektivt. Den såkalte Pomodoro-teknikken er blitt svært populær de par siste årene, og ble utviklet på 80-tallet av italienske Francesco Cirillo.[1] Det er en metode for å disponere tiden mer effektivt. Cirillo var misfornøyd med egen effektivitet i studietiden og begynte å bruke en tidtaker fra kjøkkenet for å styre tiden.
Cirillo oppkalte metoden etter timeren han fant på sitt eget kjøkken. Den var formet som en tomat – en «pomodoro»”.
I samlebåndsarbeid i Norge har vi tradisjon for en times arbeid og ti minutter pause. Cirillo brukte 25 minutter som arbeidsøkt, og fem minutter pause. Dette fungerte så bra at han tenkte at mange andre også kunne bruke teknikken. Han markedsførte teknikken gjennom sin bok The Pomodoro Technique. Teknikken har stadig oftere blitt brukt i profesjonelle team. Pomodoro-teknikken i kortform handler om å gjøre én aktivitet av gangen. Lag deg en liste over hva som skal gjøres, altså bryt ned arbeidet i etapper, og plasser så det viktigste øverst.
Lag en liste over gjøremål. Du skal kun jobbe med én enkelt oppgave. Viktigst av alt: Du skal ikke sjekke e-post, ta telefonen eller surfe innom nettaviser. Slå av lyd og varsler på alle enheter. En arbeidsøkt er på 25 minutter.
Når en økt er ferdig, skal du alltid ta deg en liten pause på 5–10 minutter. Du skal ha tid til å fylle koppen din og svare på en SMS eller e-post. Da får også hodet ditt tid til å fordøye det du nettopp har lest.
Når en oppgave er ferdig, stryker du den ut. Slik ser du at det går fremover. For hver fjerde økt tar du en lengre pause på en halv time. Husk at hjernen trenger jevn tilgang på veske og glukose; pass på blodsukkeret ditt. Skal du yte, må du passe på at hjernen er i topp form. Husk at hjernen alene står for opp mot 30 % av det daglige energibehovet vårt. Det beste er å spise mat med mye fiber, fett og proteiner, slik at kroppen selv lager sitt sukker.
Facbook har teamet opp med Medietilsynet og Faktisk for å komme falske nyheter til livs. Veldig bra tiltak, et av mange som må til for å komme dette utøyet til livs (om det noen gang er mulig…).
Facbook proklamerer at “False news is harmful to our community, it makes the world less informed, and it erodes trust.” Med dette tiltaket ønsker de “å stoppe spredningen av falske nyheter på Facebook. Les mer om ‘arbeidet vi gjør’. Selv om Facebook mener de gjør alt de kan for å begrense spredningen, har du her noen tips til hva du bør se opp for:
Vær skeptisk til overskrifter. Falske nyheter har ofte fengende overskrifter med bare store bokstaver og utropstegn. Hvis overskriften har sjokkerende påstander som virker utrolige, er de sannsynligvis det.
Se nøye på URL-adressen. URL-adresser som oppleves som de er forfalsket eller ikke ser ut som de pleier, kan være et tegn på falske nyheter. Mange nettsteder som produserer falske nyheter, imiterer autentiske nyhetskilder ved å gjøre små endringer i URL-adressen. Du kan gå til nettstedet og sammenligne URL-adressen med etablerte kilder.
Undersøk kilden. Forsikre deg om at nyheten er skrevet av en kilde du stoler på, og som har rykte på seg for å være korrekt. Hvis nyheten kommer fra en ukjent organisasjon kan du sjekke Om-delen på Facebook-siden deres for å finne ut mer.
Vær oppmerksom på uvanlig formatering. Mange nettsteder som produserer falske nyheter, har stavefeil eller klønete layout. Hvis du ser disse faresignalene, bør du være skeptisk til det du leser.
Vurder bildene. Falske nyheter bruker ofte manipulerte bilder eller videoer. Noen ganger kan bildet være ekte, men tatt ut av sin sammenheng. Du kan søke på bildet for å sjekke hvor det kommer fra.
Sjekk datoene. Falske nyheter kan inneholde tidslinjer som ikke gir mening, eller datoer for hendelser kan ha blitt endret.
Dobbeltsjekk bevisene. Sjekk forfatterens kilder for å bekrefte at de er riktige. Hvis nyheten mangler bevis eller bruker ikke-navngitte eksperter, kan det bety at det er en falsk nyhet.
Se på andre rapporter. Hvis ingen andre nyhetskilder rapporterer noe om nyheten, kan det tyde på at den er falsk. Hvis nyheten rapporteres av flere kilder du stoler på er det mer sannsynlig at den er sann.
Er nyheten en spøk? Noen ganger kan det være vanskelig å skille mellom falske nyheter og humor eller satire. Sjekk om kilden er kjent for å lage parodier, og om detaljene og stilen til nyheten tyder på at den bare er ment som en spøk.
Noen nyheter er falske med hensikt. Vær kritisk til nyhetene du leser og del bare nyheter som du vet er troverdige.
Det er også en fantastisk bloggpost her som du bør kikke på:
Det har aldri vært viktigere å være kritisk til hva man leser og hører, enn hva som er tilfellet i dagens informasjonssamfunn. Du må øve aktivt på å vurdere informasjon og stille kritiske spørsmål ved alt du leser og hører. Da øker du din evne til å analysere, og du forbedrer din refleksjonsevne. Refleksjon bevisstgjør deg, og dette øker din læringskapasitet ved at du kobler det nye til førkunnskap og oppnår dybdelæring. Men du må sette av tid til å reflektere.
Refleksjon skjer ikke spontant, som ved å trykke på en knapp, den kan bare skje når du tar deg tid til å stoppe opp. Det må derfor ryddes rom i læringsprosessen for dette. Ofte kan tankene i utgangspunktet være uklare, til og med ubevisste, fordi de trenger tid på å forme seg. I hverdagen har du sikkert hørt eller selv sagt: «Når jeg har fått tenkt meg om, tror jeg …». Refleksjon gir oss en mulighet til å ta avstand fra følelser og raske avgjørelser for i ettertid å utvikle et klarere syn eller perspektiv. Denne typen fokusert refleksjon fører til ny kunnskap. Du må med andre ord ta deg tid til å tenke over hva du leser eller hører. Du må stoppe opp og tenke over hva du har fått av informasjon. Mapper er dokumentasjon av et læringsforløp. Den viser innsats, framskritt og prestasjoner, og ikke minst er dette en beskrivelse av hva studenten (eleven) ikke kan. Mapper er ikke et dødt arkiv hvor studentene bare legger ferdige oppgaver. Mappen og læringsarbeidene i den er dynamiske og i stadig utvikling. Både lærer og student legger til rette for at læringsarbeidene stadig blir forbedret. Studenter samarbeider, vurderer og veileder hverandre i oppgavene. Mappen blir også aktivt brukt til eksamen.
I mappemetodikk det fokus på studentaktiv læringsarbeid – fremfor leksjoner og lesing. Det er fokus på samarbeid fordi vi mener at sammen blir vi bedre. Og det er fokus på refleksjon for å forstå, og for å dokumentere kunnskaper og ferdigheter. Refleksjonen dokumenterer også kunnskaper og ferdigheter.
«We do not learn from experience. We learn from reflecting on experience.» John Dewey[1]
Mappemetodik ble utviklet på bakgrunn av eksamenskritikk og det læringssynet som skolen utviser. Eksempel på eksamenskritikk er at studenten husker store mengder informasjon – en stund. Mye stoff som er ”pugget for eksamen” glemmes raskt og blir i liten grad benyttet i praksis (Rystad, 1993). En god karakter betyr ikke nødvendigvis god forståelse. Vi kan også se at Ludvigsen-utvalget treffer innafor mappesfæren.
Mappemetodikk er helhetlig: man ser systematisk og samlet på studentens læringsarbeid i emnet. Læringssynet som ligger til grunn er at læring er en prosess, aktiv og skjer i samarbeid med andre (sosiokulturelt). Mappene synliggjør den aktive læringsprosessen studenten går igjennom. Studentene bruker refleksjonstekster for dybdelæring og de viser grad av måloppnåelse gjennom arbeider og refleksjoner. Mappene er også en dokumentasjon av studentens læringsprosess. Læringsprosessen er viktigere enn at de husker informasjon, formler ol.
Reflekterende skriving
Altfor få studenter, og lærere, har oppdaget det beste kunnskapsutviklende verktøyet vi har: reflekterende tekster. Innenfor reflekterende skriving er det flere metoder som kan brukes i læringsarbeidet. Jeg har valgt ut to eksempler for å synliggjøre hva reflekterende skriving er, og bredden i slike tekster: tenkeskriving og mappemetodikk. Noen ganger skriver vi refleksjonsnotat som et hjelpemiddel for oss selv (tenkeskriving), andre ganger for at vi skal presentere for andre den læringsprosessen vi har vært igjennom (mappemetodikk).
Studentene skal gjennom mappeoppgavene analyse, tolke, reflektere, anvende, vurdere og skape. De skal vise kunnskapsnivået de har nådd i faget. Studenten har en aktiv rolle i å samle dokumentasjon som viser innsats, fremskritt og prestasjoner gjennom undervisningsperioden. De skal vise refleksjon over faglige problemstillinger. Formativ vurdering er sentralt. Studenten har en sentral rolle i å vurdere kvaliteten i eget og medstudenters arbeid. I tillegg skal lærere bidra med underveismelding som studenten kan dra nytte av i sitt læringsarbeid. Studenten må ha godkjente mappeoppgaver for å kunne gå opp til eksamen. Det gjøres et et utvalg av dokumentasjon som legges frem til summativ vurdering, og det knyttes refleksjon til arbeids- og utvelgelsesprosessene.
Film om mappemetodikk:
Kilder:
Jarand Rystad. «Alt glemt på grunn av ubrukeleg eksamensform? En empirisk undersøkelse av Matematikk 2 eksamen ved NTH.» I UNIPED nr 2-3, 1993:29-50.
Vi vet i dag at store deler av studentmassen ikke har kunnskap om hvordan og hvor de finner relevant faginformasjon.[1] De kan søke seg frem til mange ting på sekunder, men det er mye som tyder på at mange ikke evner å vurdere hvilke kilder som er best egnet og mest troverdige i ulike situasjoner.[2]. Faktum er at de fleste i liten grad sjekker det de finner på nettet.[3] Som lærer ser jeg at mange studenter gjengir ukritisk det første og beste de finner på Internett. Det er problematisk fordi de fleste skoler har innført nye studentaktive arbeidsformer som legger mindre vekt på et fast pensum og større vekt på selvstendig informasjonssøk. I tillegg stilles det krav om skriftlige arbeider som inneholder solid og godt underbygget informasjon. Det er ikke slik at om man lærer informasjonssøk en gang, så kan man det. Hvert fag har sine ressurser, synonymer og ikke minst fagspråk. Informasjonskompetanse er fagspesifikt og må stadig øves på. Vi må alle ha opplæring i informasjonssøk og kildekritikk med konkret trening i hvert enkelt fag.
Informasjonskompetanse må læres.
For de aller fleste er Internett den raskeste og enkleste veien til informasjon, fordi den gir tilgang til et nærmest ubegrenset mangfold av informasjon overalt og døgnet rundt. Utfordringen ligger i at alle som har noe å formidle, kan presentere det de vil for hele verden. På Internett finner du forskere, journalister og seriøse informatører side om side med politiske aktivister med en bestemt agenda, konspirasjonsteoretikere, fanatikere og mennesker som driver med desinformasjon av ulike årsaker. Det er enkelt å formidle useriøs eller falsk informasjon i seriøs innpakning. Ja, nettet er et oppkomme av informasjon av varierende kvalitet. I forbindelse med det amerikanske presidentvalget i 2016 mente 23 prosent av amerikanerne at de hadde delt falske politiske nyheter. 14 prosent sa de bevisst hadde delt falske nyheter.[4] I og med at det er såpass enkelt å endre eller bearbeide tekster, får vi utfordringer når det gjelder å bedømme originalitet og pålitelighet. Vi må stole på egen kildekritisk kompetanse. Hvor kommer informasjonen fra? Hvilken kilde er dette, og kan jeg stole på den? Hva er kildens agenda? Jeg har tidligere nevnt nykommerne «fake news» og «alternative fakta», men sensasjonsjournalistikk og politisk propaganda er og har alltid vært en stor utfordring for oss. Vi mennesker ser verden fra ett perspektiv av gangen, og våre sanser og følelser og vår fornuft kan bedra oss. Det er så lett å tro og bli ledet. Det er naturlig for oss å være kritiske, selv små barn viser kritiske evner. Men å være kritisk til påstander som er formidlet av en, eller noe, man har tillit til, er ikke så lett.
Forskere har en god del data på våre søkemetoder.[5] Nye former for lesemønster har dukket opp sammen med Internett. Vi leser ved å skumlese horisontalt gjennom titler, innhold og sammendrag for å se hva som er å finne. Forskerne sier at det nesten kan virke som om vi går på nettet for å unngå å lese i tradisjonell forstand. For eksempel har de funnet at vi leser kanskje bare én eller to sider fra en faglig artikkel for deretter å «sprette» videre til nye sider. Dette kaller de «ekornoppførsel». Forskerne har også funnet ut at en typisk akademiker har et sterkt forbrukerinstinkt på informasjon. Disse laster ned og samler på masse – spesielt når det er gratis. Når det gjelder tidsskrifter på nett, leser eller ser rundt 60 prosent av brukerne på maks tre sider. De bruker vanligvis mellom fire og åtte minutter på dette, og kommer aldri tilbake. Folk bruker mye tid på å finne veien rundt: De bruker faktisk like mye tid på å finne stoffet som å se på det de fant. Forskerne har funnet at vi har stor tro på egne søkeferdigheter, men at vi ikke nødvendigvis er så gode som vi tror. De konkluderer med at «young people are dangerously lacking information skills».[6] Ungdom er dyktige til å bruke datamaskiner og søke etter informasjon på nettet, men de har ofte problemer med å definere sitt informasjonsbehov i skolearbeid. De har ingen klar søkestrategi, og de er dårlige til å vurdere kilder kritisk. Denne tendensen går igjen i en annen rapport, og her kommer det også frem at ungdommer i stor grad bruker de søkeressursene som de er vant til, uansett formål. Det vil si Google og Wikipedia.[7] Vi vet at unge mener at lærebøker er en kilde de alltid kan stole på, etterfulgt av forlagenes nettsider. Mindre enn 20 prosent av barn og unge stoler på nettaviser og Wikipedia. Det er derfor et paradoks at en så stor andel likevel velger å bare bruke Wikipedia i skoleoppgaver.[8]
I min tid på barneskolen bestod skoletimene av både å høre på læreren, lese, jobbe i grupper og gjøre noe praktisk. I tillegg var det ofte mange fremføringer. Om jeg konseptualiserer denne læringsprosessen, vil du se at først samlet jeg informasjon, så var jeg aktiv i samarbeid med de andre for å prosessere informasjonen, og jeg gjorde noe aktivt for å lære før jeg fremførte for klassen. Å fremføre kan vi kalle deling. Vi deler i dag både på sosiale medier, i en innlevering til lærer og i form av eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Dette kalles ferdighetene for det 21. århundret. Det har blitt skrevet mye om hvilke ferdigheter som er viktige for fremtiden, og mange har laget lister over hva vi bør kunne. Blant disse er det tre ferdigheter som skiller seg ut, og disse har blitt bokas tre deler:
Informasjons- og kommunikasjonskompetanse – å samle
Aktiv læring og livslang læring– å lære
Å leve i verden og presentere – å dele
For å lære trenger vi informasjon. Å finne rett, riktig og god informasjon er dessverre en utfordring i dag. Informasjonskompetanse, kildekritikk og ikke minst kritisk tenkning er de viktigste ferdighetene vi må ha i en verden som svømmer over av informasjon, falske nyheter, alternative fakta[1] og falske anklager. Del 1 tar for seg informasjonskompetanse og hva det betyr å tenke kritisk, og beskriver hva kildekritikk er. For å finne god informasjon trenger du å vite hvordan Internett er organisert, og du vil få tips om hvordan du kan søke. I samleprosessen inngår digital lesing og digitale notater. Å lese på papir og digitalt er ikke helt det samme, derfor skal vi her se nærmere på digital lesing og hvordan du noterer og strukturerer digital informasjon.
Kunnskap og ferdigheter om hvordan og hvor man finner og til slutt bruker informasjon, har man bruk for hele livet. Man trenger en godt balansert informasjonsmengde fra både trykte kilder og digitale ressurser. Informasjonskompetanse, kildekritikk og ikke minst kritisk tenkning er viktige ferdigheter.
Kort oppsummert innebærer det å samle informasjon til læringsarbeidet
å kunne søke og finne riktig og god informasjon,
å kvalitetssikre den (kildekritikk),
å kritisk analysere den (kritisk tenkning)
og å organisere den (kunnskap om systemer).
[1] President Donald Trump har en tendens til å døpe nyheter for fake news, og hans administrasjon har funnet på uttrykket alternative facts. Hva falske nyheter og alternative fakta egentlig er, henger ofte sammen med perspektiver i en sak. At CNN er blitt holdt ute i kulden av USAs president, og at han kalle nyheter fra denne kanalen for fake news, gjør noe med den offentlige debatten. Vi kan ikke lenger stole på informasjon fra presidenter og nyhetsformidlere, slik vi tidligere har kunnet gjøre i Vesten.
I min tid på barneskolen bestod skoletimene av både å høre på læreren, lese, jobbe i grupper og gjøre noe praktisk. I tillegg var det ofte mange fremføringer. Om jeg konseptualiserer denne læringsprosessen, vil du se at først samlet jeg informasjon, så var jeg aktiv i samarbeid med de andre for å prosessere informasjonen, og jeg gjorde noe aktivt for å lære før jeg fremførte for klassen. Å fremføre kan vi kalle deling. Vi deler i dag både på sosiale medier, i en innlevering til lærer og i form av eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Dette kalles ferdighetene for det 21. århundret. Det har blitt skrevet mye om hvilke ferdigheter som er viktige for fremtiden, og mange har laget lister over hva vi bør kunne. Blant disse er det tre ferdigheter som skiller seg ut, og disse har blitt bokas tre deler:
Informasjons- og kommunikasjonskompetanse – å samle
Aktiv læring og livslang læring– å lære
Å leve i verden og presentere – å dele
Å lære er naturlig for oss, og vi gjør det gjennom hele livet. Nå bruker vi større del av livet vårt i det formelle studieløpet enn tidligere, vi har andre verktøy for læring, og forskere vet mer om hvordan vi lærer. Sjelden tenker vi over hvordan vi lærer. Del 2 tar for seg nettopp dette: hvordan du lærer. For skal du bli god til å lære, må du vite dette, og også hva som må til for å lære bedre og mer effektivt. Teksten tar for seg hva kunnskap er, og hvordan du best kan lære sammen med andre. For å lære må du jobbe med stoffet, og derfor vil du finne en del om å skrive og å reflektere seg til læring.
For å bli god på noe må du forstå hva du skal gjøre, og du må øve. Slik er det også i læringsarbeid. Du må vite hva målet er, og hvordan du skal lære for å komme dit. I denne delen skal vi se på selve læringsarbeidet: Hva er kunnskap? Hvordan lærer vi? Hvordan bør du jobbe for å få best mulig resultat?
Teoretikere trodde lenge at all læring foregår bare inni hodet vårt. Blant annet derfor har elever de siste hundre årene måttet sitte stille og arbeide alene på hver sin pult og har blitt testet individuelt. Hjemme har foreldre fulgt opp med å stille opp et arbeidsbord på barnerommet der lekser skal gjøres. Å skaffe seg en utdannelse har vært og er viktig i vårt samfunn fordi skolegang og kunnskap kan gi oss en trygg jobb og et meningsfullt liv. De siste hundre årene har hver generasjon klatret noen trinn videre på utdanningsstigen. Læring avler læring, og jo mer man kan, desto lettere er man i stand til å lære mer. En beslektet hypotese er at formell utdanning gir ferdigheter som setter en i stand til å lære mer. Mange tenker derfor at det er i skolen vi lærer – ikke på fritiden. Uformell kunnskap verdsettes i mindre grad, blant annet fordi den er så tungvint å måle. Sannheten er at mange lærer langt mer på fritiden enn i skolen. Vi har i dag tilgang til hele verdens kunnskapsbase med et tastetrykk. Lurer vi på noe, slår vi det opp. Hadde det vært slik at læring var en ensom aktivitet, og at alt skal læres i skolen, hadde vi ikke lært noen ting de første årene av vårt liv, før vi begynner på skolen.
Ved å høre på en god foreleser settes hjernen i gang, og vi bruker hjernen aktivt og kobler det vi kan fra før, med den nye informasjonen. Vi har da en god forutsetning for at all den informasjonen vi mottar, kan bli kunnskap. Dette tror jeg er en av grunnene til at opplæringsfilmer og forelesninger på YouTube har blitt så populært. Gode forelesere engasjerer, og via Internett har vi tilgang til vanvittig mange i nær sagt alle fagfelt. Når du i etterkant av en forelesning bearbeider stoffet gjennom å gjøre noe aktivt, bygger du kunnskap. Motsatt gir det å høre på en lite engasjerende forelesning, eller lese noe du ikke har forutsetninger for å forstå faglig, dårlige forutsetninger for læring. Dette setter ikke i gang dine indre aktiviteter i hjernen, og du klarer ikke å skape bilder i hodet ditt slik at du kan koble gammelt og nytt.
